2013-04-18 Spøkelser

Torsdag 18. april 2013 fortalte to ansatte i huset + en medium om hva de har opplevd av mystiske ting i Døves Hus her i Bergen. Det var mange som kom til storsalen den kvelden.

Foto: RA.

S-0

Mona “Trolle” Burås, Kristine Tuft og Ann-Iren H. Bjørndal.

S-1

Bildet over er tatt ca 10 minutter før fortellingene startet. Daglig leder ønsket velkommen. Han fortalte at han var invitert til å bli med og “høre på” hva de engelske mediene fortalte, i fjor. Han bestilte tolk. Men det var ingen tolk som meldte seg. – Var tolkene redd for å tolke når temaet var spøkelser? spurte han.  De to modige tolkene som var i storsalen 18. april 2013 fikk ros for å stille opp (hehe)! Rune overlot så ordet til de tre damene.

M-1

Ann-Iren H. Bjørndal fortalte om hva hun og noen andre opplevde av mystiske hendelser i kjellerlokalene.

M-2

Møte med den andre siden

Bergen døvesenter 18. april 2013
Ann-Iren H. Bjørndal:

Vi er blitt bedt om å si noen ord om våre opplevelser i dette flotte huset.

Først vil jeg fortelle om underlige ting fra hverdagslivet vårt.

Så vil Mona si litt om hva hun følte i sitt møte med huset i dag. Hun har ikke fått noen opplysninger før hun kom.

Tilslutt vil Kristine fortelle om den kvelden vi hadde besøk av to medium fra England.

Det blir spennende å se om Mona følte noe av det samme som de gjorde.

Jeg vil også oppfordre dere til å referere til HUSET og ikke til Nubben barnehage om dere videreformidler det vi forteller her i kveld. Vi er litt redd for at media kan slå det stort opp om de får høre at «Det spøker i Nubben Barnehage». (Det sa hun ikke torsdag kveld, men hun synts det er viktig å få dette med her.)

Det kan føre til at foreldre blir skeptisk til å søke plass her.

Dette er jo et gammelt hus med mye historie. Det er mange forskjellige mennesker som har bodd eller jobbet her. Hva kjelleren har blitt bukt til før Døvesenteret overtok, vet jeg ingenting om.

Vi trives veldig godt nede i kjelleren, vi føler at det er en god atmosfære.

Det er ikke noen som er redd for å være alene der nede.  Her i storsalen og på kjøkkenet er det noen som vegrer seg å være alene.

Jeg selv her ikke problemer med det. Jeg synes det er trivelig stemning her jeg.

Vi har hatt noen opplevelser som er vanskelig å forklare. Man står igjen som et spørsmålstegn og undrer seg.

Hva var det som skjedde?

Vi diskuterer og prøver å finne en naturlig forklaring, men det er ikke alltid vi finner svar.

Jeg synes ikke noen av opplevelsene er skremmende, jeg blir ikke redd.

De er bare underlige.

Som den gangen jeg kom på jobb kl 9.00. barna satt rundt frokostbordet og spiste. Det var tent flere te-lys for å skape en koselig stemning.

Barna er ferdig å spise og jeg hjelper dem fra bordet. Jeg blåser ut stearinlysene. Et av de minste barna skal sove og jeg går ut i skuret og legger henne. 20 min senere kommer jeg inn igjen og skal vaske av bordet. I det jeg flytter på det ene te-lyset blusser flammen opp igjen.

Dette har blitt diskutert frem og tilbake:

Er det mulig at et lys som ble blåst ut for 20 minutter siden, kan tenne seg på igjen?

Det var ingen røyk, ingen lukt og ingen synlig glo.

En annen voksen opplevde det samme en stund senere.

En annen gang er vi to voksne som står på kjøkkenet og rydder etter frokost.

Vi hører en barnestemme som sier klart og tydelig navnet på hunden sin.

Vi som står på kjøkkenet smiler til hverandre, for man hørte på stemmen at barnet var i veldig godt humør.

Vi veksler blikk og sier i kor: «Der kommer hun!»

…….men ingen kommer,  jeg går og ser rundt hjørnet på kjøkkenet, men der er ingen. Vi blir veldig forundret, men lurer da på om hun har gått ut igjen i garderoben. Jeg går for å se, men der er heller ingen.

Barnet kommer en time senere.

Dette har jeg og den andre voksne diskutert mange ganger i etterkant, for begge hørte det så klart og tydelig, det var heller ingen andre barn i gangen.

For par måneder siden var jeg på toalettet. Jeg hørte et barn rope navnet mitt på en slik måte som de minste barna uttaler det. Det synes jeg var veldig merkelig for alle de minste barna lå og sov ute i skuret. Det ble ropt to ganger og det hørtes ut som et barn som virkelig trengte hjelp, så jeg skyndte meg ut i gangen. Der fant jeg ingen, jeg småløper ut på kjøkkenet for å finne ut hvem som trengte hjelp. Der står en annen voksen og jeg spør henne: «Hvem var det som ropte på meg?»

Hun har ikke hørt noen rope og alle barna er inne på avdelingen.

Hun får et overrasket uttrykk i ansiktet og forteller:

Dagen før hadde en annen voksen gått på toalettet samtidig som de andre låste døren og gikk hjem for dagen.

Mens hun var der hørte hun noen som ropte innstendig på henne. (Mitt og hennes navn høres ganske likt når små barn uttaler det)

Hun tenkte at en av de andre voksne hadde glemt noe og kommet inn igjen.

Hun ropte tilbake og spurte hva det var?

Ingen svarte. Hun gikk ut og der var det ingen.

Ikke en levende sjel i gangen!

Hva var det vi hørte?

Hvordan kunne begge to, to dager på rad føle at noen ropte på oss?

Og fra akkurat det samme rommet?

M-3

Jorunn Hartveit tolket 🙂

M-4

Så var det mediumet Mona “Trolle” Burås sin tur, tolket av Gunhild Nyhammer. Hun gikk gjennom lokalene i huset sammen med blant annet daglig leder og tolker. Hun fortalte publikum om opplevelsene i ulike lokaler i huset.

S-3

M-5

Mona “Trolle” Burås.

M-6

 

Tolken Gunnhild Nyhammer.

M-7

Til slutt var det Kristine Tuft sin tur. Hun fortalte om besøk av to mediumer fra England i fjor (vi fikk kopi av henne):

Vi møttes utenfor og fikk hilse på Sue og Marlene, de to engelske mediumene ( http://www.tryhealing.com/ ).

Vi gikk ned på Trapp, hvor alle satte seg i trappene og fikk info om hvorfor vi var der og hva som ville skje. Sue hadde vel snakket i få minutter bare, før det smalt i det elektriske anlegget og lys forsvant. Det var borte i noen minutter før det kom tilbake. Vi fikk en innføring i måleapparatene de hadde med seg, hvordan de virket og hvordan de ville slå ut om det var energier i rommet.

Det ble også informert om hvilke fysiske/psykiske reaksjoner man kan oppleve ved kontakt med ånder. Man kan kjenne stort ubehag ved at man kjenner at man ikke er alene, gåsehud, noen blir iskalde inn til margen, andre blir veldig varme, svetter. Man kan plutselig få vondt i hodet, kjenne trykk i hodet, bli kvalm. Man kan også bli overmannet av følelser, bli kjempe trist, veldig glad, sint etc.

Det første vi gjorde var å gå opp i storsalen, hvor vi satte oss på stoler i en ring.

M-8

Ett apparat ble lagt i midten av ringen, sammen med et ark med en kopp på. Arket og koppen var der for å se om noen flyttet på koppen når vi senere skulle andre steder i huset.

Mediene begynte å stille spørsmål og så snart de merket en energi, begynte de å kommunisere. De snakket, energien kommuniserte via apparatet mediet holdt. Ved ja gikk lysene/pilen opp (det samme med lyden) , og ved nei sto lysene i ro, mens pilen på det ene apparatet gikk ned/sto i ro.

Det var flere som fikk veldig vondt i hodet, både før de kom og mens de satt der. Det var flere som fikk inn en mannlig energi, ved navn Erik. Han hadde falt ned steintrappene utenfor Tresko en gang i verden, slått hodet og mest sannsynligvis dødd av skadene.

Husets frue gjorde seg også bekjent. Jeg blir veldig kald på ryggen/får mye gåsehud når jeg merker energier, og veldig prikking i kronen på hodet, og plutselig ble det veldig, veldig kaldt. Marlene (ene mediumet) og en som satt ved siden av henne så at fruen sto bak meg. Jeg ble så svimmel at jeg måtte holde meg fast i stolen for å ikke falle av, og i tillegg ble jeg ekstremt tungt i kroppen. Når jeg forsøkte å bevege armene følte jeg at det gikk i sakte film. Etterhvert som energien forsvant, så fikk jeg kroppen min tilbake. Det var veldig sprøtt!

En av damene i følget mente ganske bestemt at det også var en liten jente der, hun følte energien og var så iskald på spesielt den ene foten (og siden jeg har hørt tassingen av nakne barneføtter i storsalen en gang er ikke det så usannsynlig). Mens vi satt der holdt Marlene en båndopptager, som hun satte i gang samtidig som hun stilte spørsmål ut i luften. Energiene ble spurt om å gjøre seg til kjenne, enten ved å lage lyder, så av lyset etc. Når båndet ble spilt av for oss, så hørte vi lyder som definitivt ikke var der når hun snakket.

Vi beveget oss så til storkjøkkenet, hvor det var veldig, veldig mye kaldere enn det vanligvis er. Jeg har jobbet på huset i 2,5 år og har vært et fåtall ganger alene der oppe. Som regel har jeg løpt inn mens jeg har sett i bakken, og løpt ut igjen med følelsen av at noen ser på meg.

M-9

Det ene apparatet fanget energier, men om det var fra det elektriske, det vet vi ikke. Jeg ble veldig kvalm når vi var der (en helt vanlig fysisk reaksjon på energier), men det gikk heldigvis over en stund etter at vi forlot rommet.

Vi gikk opp på kongerommet.

K-3

Der har det alltid vært veldig tung energi, men aldri så tung. Vi satte oss rundt bordet og slo av lyset. Mediene stilte spørsmål ut i luften. Innimellom kom det utslag på apparatene, men ikke så mye.

Innimellom kom det lysstråler som fór gjennom rommet. Noen av dem så ut som perler på en snor, bare at de var av lys. Det virket som det kun var meg og et av mediene som kunne se dem.

Jeg kvakk til like mye hver gang, for det var helt merkelig.

Når energiene bygget seg opp ble jeg veldig tungpustet, det var som om at noen satt på brystet mitt. Ubehagelig, men det forsvant heldigvis etterhvert. Husets frue gjorde seg bemerket også her, de fikk litt mer kontakt med henne. Vi hørte henne ganske tydelig på det ene opptaket, hvor hun sier høyt boks, når mediene refererer til den grå boksen på bordet (apparatet med lys).

K-4

Hun virket ikke å ha vært lykkelig i huset. Hun liker ikke at vi er der, og at det er så mye bråk. Flere mente at det også er en guvernante/hushjelp som går rundt i huset. Vi satt og diskuterte hva hun kunne hete, og plutselig fikk jeg Katrine inn som et navn (etter vi var ferdig gikk vi ut og leste på plakaten ved bysten, og navn nr to var Katarina). Navn kan være veldig vanskelig å oppfatte riktig, så jeg var fornøyd med at det omtrent var likt.

I kongerommet satt vi jo alle rundt bordet, og neste steg var å prøve å fremkalle bevegelser/lyder fra energiene. Alle holdt hendene på bordet og etter en stund oppdaget jeg at jeg satt og vugget veldig sakte frem og tilbake, og når vi kjente etter, så beveget bordet seg litt også. Det var ikke så lenge dette varte før energiene ble borte.

Vi gikk fra kongerommet og inn på pauserommet til Døvesenteret. Når vi satt oss ned der fikk jeg plutselig vondt i hodet, som om at noen vred om en bryter. Det varte i noen minutter, så forsvant det. Vi gikk god kontakt med “Erik”, som kunne fortelle at han følger etter meg i huset og gjerne inn på toalettet i gangen utenfor storsalen også. Jeg spurte pent ut i luften om jeg kan få lov til å gå alene på do.

Det kom litt forskjellige energier inn der, instrumentene fanget litt av hvert. Vi var så vidt inne på museumet også, men vi var et par stykker som ble så grusomt svimle der inne at vi bare gikk ut.

Vi samlet oss igjen i storsalen, uten å få noe særlig respons. En del tok noen bilder, og mens vi gikk rundt i huset har ringen med stoler blitt filmet, og i midten av ringen var det et ark med en kopp på, og rundt koppen var det laget en sirkel. Dette for å se om noen hadde flyttet på koppen mens vi var andre steder, men ingenting hadde skjedd. Mens vi satt der og pratet litt, var det en av de mannlige deltagerne som skvatt til. Han så en mann i døren ved trappeoppgangen ved kjøkkenet. Han hadde sett skulderen og fjeset i kontur (og jeg ikke husker helt feil). Han var den eneste som så noe fysisk den kvelden.

En av damene på kurset hadde peilet seg inn på huset tidligere på dagen ved to anledninger, og fikk inn at det var en mann, som muligens hadde gjort innbrudd, som hadde dødd her.

Vi fikk kontakt med ham og jeg kom plutselig på at jeg hadde blitt fortalt at Svein-Ole (vaktmesteren) hadde funnet en død mann i vaktmesterboligen på parkeringsplassen for noen år siden. Jeg spurte om det var der han døde og det bekreftet han.

K-5

Damen hadde tegnet en tegning av ham, som var ganske detaljert og fin, og jeg regner med at de som kjente denne mannen ville ha klart å kjenne ham igjen fra tegningen. Hun senset at han måtte være tidlig 40-årene, og flere ganger den dagen, mens hun satt og prøvde å “koble seg på” huset her, så kom det en sang på radioen som heter “Some die young”.

S-4

Før vi var ferdige, sa Mona “Trolle” Burås at de som ønsker det, kan få snakke med henne. Det var mange som ønsket det! Ca femten stykker. Omtrent halvparten hadde “time” hos henne i kurslokalet. Det ble ikke tid til å prate med alle som ønsket det. Hun sa at de og alle andre gjerne kan kontakte henne på e-post: monaburas@gmail.com

 

Fra KUNNGJØRINGEN:

Bilde1

Torsdag 18. april 2013 kl. 19.00 må du komme til døvesenteret! Døves Hus har hatt besøk av to medium fra England, dvs. de som “har kontakt med de på den andre siden”. De har vært her i huset og gitt rapport. Husk at huset er gammel, fra 1869. Hva medium fortalte får du vite den kvelden. Kanskje du har opplevd noe – og vil fortelle? (Daglig leder i dag var foreningsleder da vi kjøpte huset i 1985.) Tolk er ordnet. Velkommen!

Tegning og Mona

Skissen er tegnet av en av kursdeltakerne som var i døvesenteret mens to medium fra England var her. Det skulle forestille en person som levde her i området (huset vårt eller det gamle vaktmesterhuset) for lenge siden. Til høyre ser vi mediumet Mona “Trolle” Burås. Hun skal også si noe torsdag kveld 18. april. Hun har vært med på 1. sesong av “Jakten på den 6. sans” på TVNorge.

Skip to content