En levende dokumentasjon – med viktige erfaringer – på veien gjennom et ungt liv
Det var med spenning og nysgjerrighet mange av oss møtte opp i døvesenteret torsdag 21. mai for å høre på Hege Malene Ulstein (19). Temaet var «En ungdom forteller».
Mange av oss har kjent Hege (og storesøsteren) siden hun var liten jente. Derfor var det ekstra spennende å høre på henne.
Da hun var ferdig, var det mange som ville vite mer. Alle spørsmål svarte hun på. Ærlig og oppriktig. Hun har klare meninger. Det ble det satt stor pris på.
Hege Malene – som ble CI-operert da hun var to år gammel (og fikk sin andre CI da hun var 11 år) – har ervervet seg mye erfaring. Som er verdifullt for mange å lytte til. Hun vokste opp i en familie bestående av hørende foreldre, en hørselshemmet storesøster og en hørende mellomste søster. Foreldrene og hørende søster hadde for lengst tatt i bruk tegnspråk. Det ble en åpen familie der både tegnspråk og tale ble benyttet. Hun fikk også bestemme selv om hun ville bruke CI eller ikke, om hun ville bruke begge CI-apparater eller bare en. Hun takket foreldrene for den friheten hun fikk.
Hege Malene har hatt perioder der bare talespråk ble brukt, og perioder der bare tegnspråk ble brukt, samt perioder der begge kommunikasjonsmåter ble brukt. Og hun har gått på ulike skoler («hørende skoler» og «døveskole»). Hun har opplevd å få tolk på videregående skole, opplevd skifting av ulike tolker med ulike kvalitet som hun mente førte til at hun fikk dårlige karakterer – og også (i Oslo) der hun fikk en bestemt tolk som jevnt holdt kvaliteten oppe der alt snudde seg til det beste for henne. Og karaktene etterpå gjorde henne glad og stolt.
Venner har hun både blant hørende og blant døve. Vi kjenner til at hun er en god badmintonspiller og har deltatt i mange turneringer, også i Deaflympics. Det gikk fint å prate med hørende (hun MÅ kunne lese på munnen, ellers går alt hus forbi.)
Hvem er jeg? Det var det hun søkte. Det var ikke lett. Hun valgte å studere i Oslo, som hadde skoletilbud som passet henne veldig, og der mange av hennes idrettsvenner studerte. Nye venner fikk hun også. Også venner der hun følte var som hun selv, at hun kunne prate åpent om alt mulig. De kom på «bølgelengde» med hverandre. Og brått fant hun ut hvem hun var. Hun fant sitt «jeg’et». Det løste alt.
I dag er hun en jente med klare meninger. Opplevelsene og erfaringene har bragt henne dit hun er. To-språklighet ble et viktig tema. Tegnspråk, i tillegg til talespråk, er et «must». Man skal ikke velge det ene framfor det andre.
Hege Malene fikk ros for opplevelsesfortellingen sin. Det var vel «enstemmighet» blant publikum her i Bergen at ønsket er at hun forteller det til så mange som mulig, ikke minst til foreldre som vakler mellom tegnspråk og tale, vakler mellom råd fra ulike eksperter.
Vi sier til slutt det vi leste om i boken «Elias, gutten med øynene», skrevet av Arne Ola Grimstad i 1993: «I valget mellom ekspertisen og livserfaringen valgte vi den siste.»
Rune Anda