Debattinnlegg om ansettelse i forbindelse med den nye avdelingsleder for døve, Nattland/Hunstad skole
15.03.2014 (skrevet som leserbrev til BT – er ikke kommet i avisen)
Fra Berna Iren Martinussen – Barne- og ungdomskonsulent
I år 2011 bestemte regjeringen at 3 av 4 statlige døveskoler skal nedlegges, og det kom store reaksjoner i hele Norge. Det rammet døvesamfunnet i det nasjonale nivået. Flere foreldre i Bergen, blant annet Kennet Neteland, kjempet for sine døve og hørselshemmede barn. Resultatet ble slikt at Bergen kommune har gått inn for å opprette en ny skolemodell, nemlig tvillingskole, for døve og hørselshemmede. Denne tvillingskolemodellen skulle starte nå til høsten, i samarbeid med Nattland skole.
Rektoren ved Nattland skole, Ole H. Halleraker, utlyste en ledig stilling for en stund tilbake. Han skulle ansette en ny avdelingsleder. Plutselig skulle vi ikke ha en tvillingskole, for nå dreide det seg om en avdeling under Nattland skole. Og det viste seg at han valgte å prioriterte kompetanse i ledelse fremfor kompetanse i norsk tegnspråk og ellers døvekultur, for han har ansatt en som ikke hadde kjennskap til norsk tegnspråk og døvekultur.
Da jeg begynte som barne- og ungdomskonsulent så jeg frem til et godt samarbeid med denne skolen, og var positivt spent på hvem som fikk jobb som avdelingsleder ved Nattland skole. Den første tanken som dukket opp da jeg fikk nyheten om at en som ikke hadde kjennskap til norsk tegnspråk og døvekultur fikk jobben handlet om de unødvendige kommunikasjonsutfordringer.
Som barne- og ungdomskonsulent er det forventet at jeg skal mestre godt i å kommunisere med døve og hørselshemmede barn og unge på deres eget språk, og at det kreves en god forståelse for disse barna og unges behov for å bli inkludert i et større døvemiljø, som i dette tilfelle i Bergen Døvesenter. Og i denne sammenhengen ser jeg naturlig å komme i en god dialog med den nye avdelingsleder, gjerne direkte og flytende uten å gå gjennom en tredje person som tolk. Og den nye avdelingsleder skal bruke 30% av hennes stilling til å lære norsk tegnspråk og om døvekultur, og spørsmålet dreier seg om at disse elever har tid å vente. Det viser at den nye avdelingslederen hat behov for tolk. Og det å bruke tolk betyr faktisk kun at det blir oversett mellom to ulike språk, men hvor kommer døvekulturen inn i bildet? Er både rektoren og den nye avdelingslederen klar over det?
Det at rektoren har valgt å prioritere kompetanse i ledelse forteller jo litt, og det gjelder samme med den nye avdelingslederen. Vedkommende valgte å søke, og deretter takke ja til jobben. De var klare over utfordringen, og så dermed på oss døve som funksjonshemmede, og ikke en språklig minoritetsgruppe. Holdningen om oss viste allerede frem da rektoren utlyste stillingen, og det ble absolutt ikke bedre etter ansettelse.
I utgangspunktet hadde rektor to valg; kompetanse i ledelse eller norsk tegnspråk og døvekultur. Det kreves mellom 5 og 7 år for å lære norsk tegnspråk, og i tillegg til det skal den nye avdelingslederen også lære døvekultur. Hva med å tenke omvendt? Det går helt fint å ansette en med kompetanse i norsk tegnspråk og døvekultur, og bruke 30% av stillingen til utdanning innenfor ledelse. Men nei, den nye avdelingsleder skal bruke disse 30% på norsk tegnspråk og døvekultur i de to førstkommende år. Det er derfor vedkommende får fritak fra undervisning, da denne 30% var egentlig ment til.
Så den nye avdelingslederen har ingen kontakt med døve og hørselshemmede elever i de to førstkommende år, og skillet vil trolig bli mye tydeligere mellom avdelingslederen og elevene. De skal i utgangspunktet føle seg trygge på hvem den nye avdelingslederen og kan ta initiativ til å ta kontakt med den nye avdelingslederen. Det tviler jeg, og de mister den muligheten nå i de to førstkommende år. Det er verst for elevene på ungdomstrinnet. Disse elevene er min målgruppe i forbindelse med min rolle som konsulent, og jeg undrer på hvordan dialogen mellom meg og den nye avdelingslederen vil gå.
Jeg selv er døv, og var en tidligere elev ved Hunstad skole. Jeg fullførte min utdannelse i Gallaudet University, en universitet for døve i Amerika, nærmere bestemt i Washington D.C. Gjennom min utdannelse har jeg studert historie, lingvistikk, kultur og psykologi i relatert med tegnspråk og døvekultur (BA i Deaf Studies), og kan dermed si at tvillingskolemodellen er så utbredt i Europa. I Amerika er det ikke så mange, da de fortsatt har døveskoler. Det er derfor jeg synes at det er underlig at det ble en ny avdeling i stedet for to selvstendige skoler som i en tvillingskolemodell.
Disse barn og unge som er elever ved Hunstad skole, og fremtidige elever ved Nattland skole, er fremtiden vår. Fremtiden til døvesamfunnet. De skal føle seg inkludert i Bergen Døvesenter. Og jeg håper at de føler seg inkludert og likeverdig hos Nattland skole. En skal ikke undervurdere hvor mye disse barna kan se og forstå, og de vil alltid ta hensyn til folk som ikke kan norsk tegnspråk fra før. De er snille barn, og det skulle de gjerne ha sluppet. Det er de som skal bli undervist, og ikke undervise – et skolemiljø i og på norsk tegnspråk.