Middag hjemme hos Dimby
Dimby bor sammen med familien ca 15 minutters kjøretur fra Antananarivo sentrum, samme vei som til flyplassen. Første etasje var kontor for Madagaskar Døveforbund (FMM) i 2004-2005 før FMM begynte å leie lokale i sentrum. Fra januar 2012 leide de et lite rom som kontor på døveskolen AkaMa. Nå har de Døves Hus, så da kan de ta i bruk eget kontor oppe i 2. etasje.
I går ønsket mange døve å bli værende i Døves Hus også etter kl 17 (det var kunngjort åpent fra kl 12 til 17). Det fikk de lov til, og de ble værende til sent på kvelden.
Dimby og søstrene. Den unge kvinnen på bildet (nr to fra høyre) er 19 år og datter av Dimbys søster helt til høyre. De fortalte at de så Dimby og meg på TV i går kveld. Zebu-kjøttet var veldig god (se Zebu på neste bilde, som jeg tok da jeg spaserte fra der jeg gikk av taxi og fram til Dimbys hjem).
Zebu.
På Madagaskar er det viktig å sikre husene. De ser nesten ut som fengsel. Men nødvendig, ellers kan man si at man ønsker tyvene velkommen. Uff. Man ser også hvordan hjemmet til Dimbys familie er sikret (bildene under).
Det er en jernport inn til eiendommen, som låses med hengelås.
Der er to dører inn til rommet, den ytterste består av jern og låses med en bjelke. Legg merke til de to festere til bjelken.
Alle vinduene har gitter på yttersiden, festet inn i muren.
Noe lignende sikkerhet jobbes det nå med å få på plass i Døves Hus. Dette er spesielt viktig når det ikke skal bo noen der. Også naboene til Døves Hus er veldig opptatt av at huset vårt sikres skikkelig. Inventar som er kjøpt til Døves Hus, vurderer man å bære inn om natten – for at ingen skal se hva de har. Så opptatt er de på sikkerheten.
Her er et par bilder tatt i sentrum i dag.
I dag er det søndag – og butikkene holdt stengt. Men markedet flere steder var åpent som vanlig. Jeg var tilfeldigvis vitne til slosskamp på et av markedsplassene. Folk samlet seg rundt de to guttene som sloss så voldsomt. Selv om det ikke var nevnt på Utenriksdepartementets landssider om å unngå å være i nærheten av slosskamper, fant jeg det best å fjerne meg derfra så fort som mulig. Det er ellers litt skummelt å vandre i hovedstadens gater og passe på pengene i lommen (jeg går med en hånd i pengelommen). Og så er det en del påtrengende selgere som ikke ville gi opp. Man føler seg ikke akkurat så avslappet som i Norge eller som i Syden. Alle (eller de fleste) minibanker i byen bevoktes av en eller to uniformede vakter.
Noen bilder i nærheten av der Dimby bor:
Art heter det her, der folk kan handle souvenir. Nærmest ser vi tøy lagt ut til tørk. Slik ser vi mange steder, også over busker og på taket.
Bølgeblikk på taket festes for sikkerhets skyld med murstein.
En av utrolig mange busser i Antananarivo. Nesten alltid stappfulle. Inngang på baksiden. Bare 400 Ariary (En krone) mellom Dimbys hjem og sentrum, mens det koster mellom 5.000 og 10.000 Ariary med taxi.