I dag:
* Besøk i et klasserom der de underviste døve som skal undervise døve
* Sikring av Døves Hus
Utsikt fra hotellvinduet mitt 🙂
Til forskjell fra tidligere besøk her på Madagaskar, har jeg ikke noe tett program hver dag denne gangen. I dag fikk jeg være tilstede på en undervisningstime på AkaMa og følge med i diskusjon om sikkerhet i Døves Hus.
FMM (Madagaskar Døveforbund) tok i bruk CBR for noen få år siden. CBR er en forkortelse av «Communicaty Based Rehabilitation», som drives over hele verden. Det går ut på å gi folk som aldri har gått på skole et meningsfylt liv. Det er seks felter CBR fokuserer på, kalt CBR-matrix: Helse, undervisning, arbeid, sosial og empowement (styrke seg selv). FMM konsentrerer seg om undervisning.
På Madagaskar bruker de tegnet for «rehabilitation» som «å reise seg opp fra liggende stilling».
Ivar Larsen Sveberg og jeg fikk møte en elevgruppe i 2010 som FMM i Antananarivo hadde ansvaret for. Undervisningen skjedde i FMMs lokaler. Vi var også på besøk på øya Sainte Marie, der vi møtte mange døve. Ingen av dem hadde gått på skole. Ivar reagerte på det og satte i gang en innsamlingsaksjon, som førte til at 4 av de som bor i Sainte Marie nå går på døveskolen i Toamasina («fastlandet», øya Madagaskar). I tillegg får de andre i Sainte Maris undervisningstilbud (CBR) på øya, med en døv mann ved navn Bartho og hans hørende kone som de ansvarlige. De bor selv der.
Lala (døv, bildet over) og Rinja (hørende, bildet under) sto for undervisningen, selvsagt på gassisk. Jeg ble meget ivrig i å følge med. Det var en god og levende undervisning. Vi måpte av historiene de fortalte, vi lo av hva som har skjedd da man oppdaget at folk som påsto at de var døve, i virkeligheten ikke var døve. Jeg ble grepet av deres evne til å forklare og veilede de 6 som skal bringe kunnskapen videre.
Som lærer for de som ikke kan noen ting, må man være hjertevarm, åpen og vennlig. Og aldri se skremmende ut, aldri vise tegn til at man har fått nok av elevenes manglende evne til å lære osv osv. Jeg kunne fortalt masse fra den ene timen jeg var i klasserommet. En herlig time! Se videoklipp her 🙂
FMM driver CBR-undervisning via 5 lokale døveforeninger på Madagaskar. Det spørs hvor lenge de kan fortsette. Også her er de avhengig av økonomisk støtte.
To døve kvinner (de to til venstre) som får informasjon/undervisning på AkaMa denne uken, kommer fra Toamasina. Den ene er leder i Toamasina Døveforening. De får som oppgave å undervise noen voksne døve på Sainte Marie i hvordan de skal undervise døve fra ungdom til eldre som aldri har gått på skole. Takket være Ivar Svebergs prosjekt.
Andre bilder:
Grizy (døv) har jobbet på kjøkkenet på AkaMa i mange år. Her viser hun kasserollen som blir varmet opp.
Oppvarmingen skjer ved hjelp av ved.
Lederen i Antananarivo Døveforening jobber i snekkerfirmaet FM3 der de bare har døve ansatte. Her ser vi scooteren som tilhører firmaet.
Lek mellom undervisningstimene. (Video)
Spillebrett laget i murstein på AkaMa. Herman (under) viste meg hvordan de spiller, men nå husker jeg det ikke…
Ha det, fra Herman. (Men også en hilsen til Norge.)
Deretter vandret vi til Døves Hus: Fanja (FMMs sekretær), Rinja, Victor (leder i snekkerfirmaet FM3), leder i Antananarivo Døveforening, kasserer Lala og jeg.
Formålet var hva FM3 skal gjøre for å sikre Døves Hus bedre enn det er i dag. Hva vil tyvene gjøre hvis de vil bryte seg inn? Hvordan? Og hvordan sikre mot slike eventualiteter?
Lederen i Antananarivo Døveforening brukte 6 nøkler for å åpne tilgang til Døves Hus! Se bildene under. Selv om det ser sikker ut, så er vinduet på baksiden ikke helt sikker, selv om det har gitter.
Jøss, for et slit å måtte tenke på tyvene! Og det koster å sikre bygget.
Her kan vi se litt av diskusjonen på video.
De ble enige om hvordan de skal sikre huset på best mulig måte.
I Døves Hus pratet jeg litt med Lala og Rinja om døve som går ut av AkaMa døveskole. Hva så? Hva med universitet? De sa at det største problemet er hvem som skulle betalt tolkeutgifter. Det koster ca 15.000 Ariary (ca kr 40) pr. dag pr. tolk. På en måned blir det kr 1.600 for to tolker, og på ett skoleår blir det da kr 17.600. Ja, hvem skal finansiere dette hvis døve ønsker å studere på universitetet?
Det er mye de sliter med å få gjennomført, – myndighetene har kanskje ikke helt forstått viktigheten og behovet her. Det må de jobbe videre med. Men, i mellomtiden, hvis døve på AkaMa (eller andre døveskoler) ønsker å utdanne seg videre, hva da?
Deilig kjøtt til middag til salgs i samme “gate” som døveskolen befinner seg 🙂 – eller hva?
I dag tenkte jeg å spasere hele veien fra AkaMa til byen. Det er litt langt. Jeg gikk kanskje ca 10% av veien dit på ca halv time, men så tok jeg drosje. Et sted synes jeg det var morsom å se «møbelhandleren» legge ut sofaer for salg ute i friluft (bildet over)!
Taxisjåførene er bevisst på å spare på bensin her. Er det ikke kø, og er veien lang og flat, så gir de full gass og så slår de av tenningen og lar bilen rulle, og så tenne på igjen, gasse opp, slå av tenning. Og i nedoverbakker slår de nesten konsekvent av tenningen og lar bilen rulle. Bremsen virker tross alt!
95 oktan blyfri bensin koster her ca 3.300 Ariary (ca kr 9,-). Dyrt her nede i forhold til Norge! De med lav lønn her (100.000 Ariary i måneden) må betale 165.000 Ariary for 50 liter bensin! Ikke rart at de fattige aldri får sjansen til å ha egen bil.
Det var morsomt å se politiet dirigere trafikken på en del veikryss (istedenfor lyssignal), slik vi har hatt i Norge for vel 50 år siden? Noen som husker det?
Toalett i Døves Hus har klosettskål. De fleste på Madagaskar har bare hull i gulvet på toalettene sine.
Det siste bildet tar jeg med for å vise at mange steder har folk plantet planter med torner så spisse rundt eiendommene sine at det vel vil svi om eventuelle tyver vil klatre over!
